Det er rart kva som kan opplevast som ei frydefull forandring, når det berre ikkje skjer for ofte:
Etter den tradisjonelle pizzaen saman med borneborna og foreldra deira, har eg tilbrakt kvelden heilt åleine.
Eg er med andre ord “grasenke” i kveld, og eg har gjort så lite som muleg - og berre det eg har hatt lyst til å gjere -
- som å beundre blomsten på hoyaen i kjøkkenglaset
- og nyte ein god kopp julete
- og strikke
- og lese….
Det er akkurat det same som eg gjer dei fleste andre laurdagskveldar, mannen min er slett ikkje plagsamt snakkesalig - og han forlangar ikkje at eg skal underhalde han der han sit i godstolen sin.
Likevel har eg ei god kjensle av fridom og luksus fordi eg har fått denne kvelden heilt for meg sjølv.
Det er nok ganske provoserande for alle som kjenner seg einsame å lese desse orda, eg veit også sjølv at kjensla hadde vore vond i staden for god om eg ikkje visste at mannen min snart er heime heime att – og at neste laurdagskveld blir som før:)
Høres ut som lørdagskvelden din har vært fin, godt å kosa seg aleina av og te når det ikkje e sånn alltid. Ha ei fortsatt god helg:)
SvarSlettDu, jeg har også tenkt på dette!
SvarSlettMan tenker at nå kan jeg gjøre andre ting mens han er borte i dag, men så gjør man de samme tingene.
Minner meg om da jeg hadde småbarn, og jeg fikk en kveld for meg selv - nå kunne jeg gjøre det jeg ville!
Det ble ikke stort annerledes...
Vi har det godt!