Å sette punktum

Gravferdsdagen til mor vart fin, trass i det dårlege veret. Med tanke på den høge alderen hennar, og at dei fleste av hennar samtidige har gått bort for lenge sidan, kom det mange menneske i gravferda.
Mor har for mange år sidan fortalt kva for songar som skulle syngast i gravferda hennar. Eg hadde skrive dei ned, så vi leitte dei fram og brukte dei, akkurat slik ho ønskte. 
Sidan ho hadde teke med fleire enn det som er vanleg å synge i ei gravferd, sa to av barnebarna, Magnus og John seg villige til å spele to av melodiane som innleiing til minnehøgtida. Dette ga ei ekstra kjensle av høgtid og samhøyrigheit.

Det var ei høgtideleg stund i kyrkja, barnebarnet, John Pele las minneordet på ein måte som imponerte alle som var tilstades.

Det vart lagt mange vakre kransar, blomsterhjarte og bårebuketter på mor si båre, og mange gode ord vart sagt om henne. Ei av naboane summerte det opp slik: ”Det har vorte sagt mykje fint om Borghild i dag, og ho fortener kvart eit ord.”

Nesten alle dei tjue barnebarna var i gravferda, og Ingvild, som las opp det dei var samde om skulle nemnast av gode minne som dei har etter mormora/farmora si, gjorde ein fin jobb .Ho fekk fram mange gode poeng som illustrerer kva slags bestemor ho har vore for dei.

Det var også godt for oss næraste at to av systrene til mor, og dei to svigerinnene hennar frå far si familie,  mobiliserte viljestyrke nok til å delta i gravferda og minnesamlinga etterpå.

Det vart ikkje sagt så mykje offisielt på minnesamlinga, men det å vere samla rundt eit måltid og kjenne at vi høyrer saman gjennom det mor har vore for oss på ein eller annan måte, sette eit fint punktum for hennar lange liv her på jorda.

Tove avslutta minnesamlinga med å sitere ei bønn av Arne Prøis som mor hadde klipt ut og lagt inn i salmeboka si. Denne bønna viser kor audmjuk ho var, samstundes som ho illustrerer  sjølvironien og glimtet i auget som vi hugsar henne for:

”Herre,

Du vet bedre enn jeg at jeg begynner å bli gammel.

Fri meg fra den uvane at jeg må si noe ved en hver anledning.

Frels meg fra lysten til alltid å skulle ordne opp i andres affærer.

La meg ta vanskeligheter alvorlig uten å bli tungsindig,

være hjelpsom uten å dominere.

Det er jo synd å ikke bruke min store livserfaring,

men som Du vet, Herre, trenger jeg å ha noen venner igjen til slutt.

Stopp meg når jeg kommer med lange uttalelser fulle av detaljer.

Gi mine tanker vinger så jeg kan komme til poenget.

Jeg tør ikke håpe på at Du kan gi meg bedre hukommelse,

men at jeg kan bli litt mer føyelig så jeg ikke er så påståelig

når min hukommelse kolliderer med andres..

La meg ikke glemme den viktige læresetning

at også jeg kan ta feil av og til.

Gjør meg litt snill og hyggelig.

Gi meg evnen til å se de gode sider ved mine medmennesker

Og Herre, gi meg den nådegave å kunne si det til dem.”