fredag 27. februar 2015

Eldstebroren min

wDet er ikkje så lett å ta inn over deg, å fatte at ein som står deg så nær er borte for alltid. Vi som er dei næraste tenkjer på, og snakkar ofte om Vidar. Han fylte 67 år åtte dagar før han døydde, han skulle pensjonere seg til påske, skulle vere heime på garden og stelle den  saman med Bjørg..... Slik var planane...

 At tankane og samtalane våre dreier seg så mykje om han er naturleg, men det gjer godt å oppdage at også andre minnest broren vår. Dette gir seg uttrykk på mange vis, noko som rører - og gler meg er bileta eg finn på: Faktisk! Facebook! Nokre bilete har eg sett før, andre er heilt nye for meg. 
Her er eitt som dukka opp nokre dagar etter gravferda, tre av brødrene mine er med:

Vidar er heilt til høgre.



Så dukka det opp eit klassebilete, første og andre klasse gjekk i lag, her står Vidar i fremste rekkje.



Eit anna bilete er av ein gutegjeng på søndagstur til Høgåsen. Tøffingen med radioen på fanget er storebroren min:) To av dei andre brødrene mine er med her også.



Kjekt å finne desse bileta, og greitt å få lagre dei og ha dei som minne om ein fin og kjekk storebror.

onsdag 25. februar 2015

Sterke kjensler

Tidleg i januar var eg svært aktiv på bloggen for å få med alt eg hadde å fortelje frå i fjor. Så fekk eg sendt bestilling på ny bloggebok for 2014 og kjende at det var greitt å roe ned og konsentrere meg om strikking og jobb og det som ellers gjekk føre seg rundt meg.

Minstejenta var heime, ho førebudde seg til ho skulle reise til Brisbane, Australia for eit studiesemester der. 

Eldsteguten og sambuar venta sin fyrstefødde, med termin 1. februar, og veslesystra håpte at det skulle skje tidlegare så ho fekk helse på "tantebarnet" før ho reiste.

Og ho fekk ønskjet oppfylt, den 22. januar kom vesle, nydelige Oskar til verda, ein tøff og rask fødsel, men alt vel med både foreldre og barn:)


Det fyrste bilete av den stolte faren med sonen i armane kom berre timar etterpå
Vi gledde oss til  å halde vårt åttande barnebarn i armane laurdag, men fyrst var det jobb med undervisning og førebuing til neste veke.

Så, medan eg framleis sat med dette arbeidet på kontoret mitt, brått og brutalt og heilt uventa, kom telefonen om at min eldste bror hadde falle død om i heimen sin. 
På mindre enn 24 timar fekk vi kjenne på den mest fantastiske lukka og den djupaste sorga.

I dagane som fylgde var det på same viset: gleda over skjønne Oskar, få halde han og snuse inn lukta av nyfødd lukke.










































Og den sorgtunge høgtidsstunda då vi samla oss rundt båra til storebroren vår for eit siste privat farvel.

Gleda over den vesle familien som fekk reise heim frå fødeavdelinga.



Møta med svigerinna og tanteborna med familier, sorga, saknet, fortvilinga deira. Mor si sorg.

Førebuing til gravferda. 

Minstejenta som måtte reise den datoen billetten tilsa.

Gravferdsdagen, då vi, syskjenflokken bar kista inn i kyrkja før høgtida starta. 

Blomane. Lysa. 
























Avskilsbreva og teikningane som borneborna la på kista hans. 




Alle som møtte fram. Musikken. Dei gode orda. Minna.





Klemmane og omsorga. 




Kvardagane som fylgde på - uansett...
Gode kollegaer, venner, familie som framleis viser omsorg. Det hjelper på.


Og Oskar minner oss heile tida på "slekters gang"